Utstillingen på Søgne Gamle Prestegård, setter søkelyset på ulike "smerte rom" Kunstnerene Eva Hoven, Anette Rosenberg og Astrid Mørland samarbeider rundt temaet på en unik måte. Verkene til de 3 kunstnerene komplimenterer hverandre. De er sterk og inngripende. Enkelte av Eva Hoven sine verker er vist under denne forklaringen. Hun sier dette om hvordan hun har valgt å arbeide med temaet.
Porselenet representerer noe sterkt og taktilt, men likevel sårbart. Eva bruker derfor ofte porselen som medium for å fremheve disse egenskapene i skulpturene sine. Eva ønsker å vise at kvinnekroppen mestrer utfordrende sykdom, og kan komme styrket ut av påkjenningen. Ved å bruke sement som materiale, symboliserer det at kroppen kan «lappes sammen» og så tåle så mange flere år.
Kroppen vår er helt unik, med dens mange egenskaper, har den mulighet til å yte til det ekstreme og til dels helbrede seg selv når det blir for stor belastning. Når et nytt liv skapes, jobber kvinnekroppen på mange plan samtidig. Den skal blant annet stabilisere kjemien, sirkulasjonen, hjerterytmen og hormonene. Det å gi liv til et spebarn, må være et av de mest fantastiske underverker som finnes.
I løpet av et langt liv, så endres forutsetningene. Unge og eldre kvinner har mange av de samme utfordringene, men også ulike utfordringer som kommer med alderen. Smerte er dessverre ofte en del av disse utfordringene. I denne utstillingen ønsker vi at beskueren kan gjenkjenne noen av disse «smerterommene»
Porselenet representerer noe sterkt og taktilt, men likevel sårbart. Eva bruker derfor ofte porselen som medium for å fremheve disse egenskapene i skulpturene sine. Eva ønsker å vise at kvinnekroppen mestrer utfordrende sykdom, og kan komme styrket ut av påkjenningen. Ved å bruke sement som materiale, symboliserer det at kroppen kan «lappes sammen» og så tåle så mange flere år.
Kroppen vår er helt unik, med dens mange egenskaper, har den mulighet til å yte til det ekstreme og til dels helbrede seg selv når det blir for stor belastning. Når et nytt liv skapes, jobber kvinnekroppen på mange plan samtidig. Den skal blant annet stabilisere kjemien, sirkulasjonen, hjerterytmen og hormonene. Det å gi liv til et spebarn, må være et av de mest fantastiske underverker som finnes.
I løpet av et langt liv, så endres forutsetningene. Unge og eldre kvinner har mange av de samme utfordringene, men også ulike utfordringer som kommer med alderen. Smerte er dessverre ofte en del av disse utfordringene. I denne utstillingen ønsker vi at beskueren kan gjenkjenne noen av disse «smerterommene»
Trykk på bildet for å se bilde i sin helhet. Kontakt Eva Hoven for mer informasjon.
Åpningstale Søgne gamle Prestegård
Utstillingen som åpner her i dag viser arbeider av tre kunstnere, det er Eva Hoven, Anette Rosenberg og Astrid Mørland. Arbeidet med utstillingen startet opp som et samarbeid mellom Eva Hoven og Anette Rosenberg for rundt ett år siden, og senere har også Astrid Mørland blitt invitert med som gjestekunstner.
Som dere vil se når dere beveger dere rundt i lokalene, så inneholder utstillingen et rikt spekter av arbeider. De tre kunstnerne benytter seg av ulike materialer og uttrykk. Her finner man skulpturer tilvirket med tekstil og keramikk, større romlige installasjoner, grafiske arbeider og maleri. Selv om spekteret av uttrykk og materialer er bredt, er det likevel mulig å etablere forbindelseslinjer og dialog mellom de ulike arbeidene, også på tvers av kunstnerskap.
Utstillingen har fått tittelen Blod, svette og tårer, en tittel som knytter an til tematikken de tre kunstnerne har ønsket å rette søkelys mot og utforske, nemlig ulike former for smerte-rom. Som dere vil se så har kvinnekroppen har fått en særlig plass i denne utforskningen, både dens ytre og indre.
Selve frasen Blod, svette og tårer ble for alvor kjent våren 1940, da Winston Churchill benyttet den i sin første tale som britisk statsminister. Churchill ønsket med talen å samle nasjonen i kampen mot Hitlers fremmarsj i Europa. Talen har senere blitt beskrevet som et helt sentralt virkemiddel, for å holde moralen oppe blant befolkningen gjennom krigsårene og for å etablere en urokkelig tro på seier. Gjennom blod, svette og tårer ville man til slutt vinne frem, og slik ble det også.
Troen på at styrke og kamp vil føre frem og gi resultater har også relevans til denne utstillingen, da overført fra en politisk til en personlig sfære der fysisk og psykisk styrke og kroppens overlevelsesevne står i fokus.
Et eksempel finner vi i en serie på fire torsoer laget av Eva Hoven. Her tematiserer hun hvordan kvinnekroppen endrer seg i løpet av ulike livsfaser. Slike endringer skyldes blant annet naturlige biologiske forandringer, men også fysiske og psykiske påkjenninger som vi utsettes for bidrar til å endre forutsetningene for hvordan kroppen vår fremstår. Slike endringer kan medføre utfordringer og være smertefulle for den enkelte. Som kroppslige eller psykologiske forandringer som oppstår under pubertet, graviditet, fødsel, overgangsalder, alderdom eller i forbindelse med sykdom.
Hovens torsoer skiller seg slik sterkt fra de vi kjenner fra den greske antikkens marmor skulpturer, der kunstnerne gjenskapte kvinnekroppen som idealistisk, ung, vakker, vel-proporsjonert og med en nærmest fløyelsmyk overflate. Hovens torsoer har et ekspressivt formspråk, og hennes valg av materiale bidrar til å bygge opp under tematikken og budskapet hun ønsker å formidle.
Hun arbeider med porselen, som i seg selv innehar en dobbeltsidig karakter som vi kan finne igjen hos mennesket. På den ene siden er porselenet fragilt og skjørt, men på samme tid er det et ufattelig sterkt materiale som kan motsette seg ytre påkjenninger. I tillegg til porselen bruker Hoven sement til å bygge opp torsoene, et materiale som tas i bruk i arkitektur og bygningsstrukturer for å reparere gamle skader eller forsterke bygningsmasse. I dette tilfellet symboliserer bruken av sement at en forstrekning av kroppen kan føre til at den tåler større belastning, og dermed overlever lengre.
Materialbruk er også en viktig del av Anette Rosenbergs kunstnerskap. Et kjennetegn ved hennes arbeider er bruken av overskudds – og naturmaterialer. Bruken av restmaterialer kan sees som en kritisk kommentar til forbrukersamfunnets bruk- og kast mentalitet, med et iboende ønske om å bygge opp og sette sammen en fragmentert verden på ny.
I flere av arbeidene som vises i denne utstillingen har Rosenberg tatt utgangspunkt i rustne, bølgeslåtte og bearbeidede metallteiner, funnet langs strendene der hun bor. Teinene har dannet et formalt utgangspunkt, og en begrensende ramme for installasjonene. Ved bruk av materialer som lakserosa sateng, sort lakksoff og brunt lær, skaper Rosenberg former med assosiasjoner til kroppen, til dens indre organer, og til hud som strekkes og tøyes. Assosiasjoner til smerte skapes gjennom metallrammene som de myke tekstilobjektene vikles inn i, og gjennom bearbeidelsen av tekstilene som stedvis sys med kirurgiske sutursting. Slik sier arbeidene noe om hvordan det livet vi lever i enkelte tilfeller er styrt og begrenset av kroppslig smerte. Et eksempel er arbeidet med tittelen «Grynende helvete», hvor sort lakkstoff presser seg frem i form av kuler og forhøyninger gjennom en glatt, rosa sateng overflate.
Rosenbergs tekstilobjekter føyer seg inn i en lang tradisjon av feministiske tekstilkunstnere, som ønsket å ta for seg kvinnelige problemstillinger ved bruk av nye tekstile materialer. De brøt med en mer tradisjonelle og «høyverdige» materialer benyttet til skulptur, slik som bronse og stein.
Feministiske problemstillinger står også sentralt i arbeidene til Astrid Mørland. Hun tar utgangspunkt i ulike klesplagg, som kjoler, skjorter og bluser, som en erstatning for kroppen. Disse danner motivet i en serie grafiske arbeider, i tillegg til at de er utgangspunkt for flere tredimensjonale både frittstående og hengende skulpturer.
Mørland jobber etter prinsippet «innsiden-ut». Det vil si at kroppens indre gjenskapes og kommer til syne på plaggenes overflate. I Åpent hjerte ligger eksempelvis et blått hjerte over fremsiden av kjolebrystet. Med en slik tilnærming tematiserer Mørland at kroppen speiler vår indre tilstand, og hvordan vi har det. Om vi er syke, har ubehag, eller bærer på sterke følelser så kommer det også til syne på overflaten.
Denne forbindelsen mellom det indre og det ytre formidles tydelig i arbeidet med tittelen Hommage a Frida Kahlo. Her har Mørland latt seg inspirere av et av Frida Kahlos mange selvportretter, A few small nips, der hun ligger forvridd i en seng med flere kutt på kroppen. Arbeidet har blitt sett som et uttrykk for et smertefullt kjærlighetsforhold, mellom Kahlo og den meksikanske kunstneren Diego Rivera. Mørlands Hommage til Kahlo består av en hvit skjorte, bygget opp ved bruk av kvadratiske hvite tekstillapper. De kan gi assosiasjoner til sykehusenes kompresser. Hver og en lapp har en brodert blødende rift, som henspeiler på Kahlos mange smertefulle kutt.
Avslutningsvis vil jeg vende tilbake til utstillingen tittel Blod, svette og tårer. Denne frasen har ikke blitt brukt bare av statsmenn, som Winston Churchill, men også av poeter i beskrivelsen av prosessen med å skape kunst. I en slik sammenheng viser den til at det å skape i seg selv er forbundet med smerte, og at det å skape er noe som koster noe for den som ønsker å formidle eller vinne frem med et budskap.
Å utforske og gå inn i et tema som smerte-rom, må også ha kostet de tre utstillerne noe, og arbeidene deres bidrar til å løfte frem nye forståelser og perspektiver på denne tematikken.
Utstillingen som åpner her i dag viser arbeider av tre kunstnere, det er Eva Hoven, Anette Rosenberg og Astrid Mørland. Arbeidet med utstillingen startet opp som et samarbeid mellom Eva Hoven og Anette Rosenberg for rundt ett år siden, og senere har også Astrid Mørland blitt invitert med som gjestekunstner.
Som dere vil se når dere beveger dere rundt i lokalene, så inneholder utstillingen et rikt spekter av arbeider. De tre kunstnerne benytter seg av ulike materialer og uttrykk. Her finner man skulpturer tilvirket med tekstil og keramikk, større romlige installasjoner, grafiske arbeider og maleri. Selv om spekteret av uttrykk og materialer er bredt, er det likevel mulig å etablere forbindelseslinjer og dialog mellom de ulike arbeidene, også på tvers av kunstnerskap.
Utstillingen har fått tittelen Blod, svette og tårer, en tittel som knytter an til tematikken de tre kunstnerne har ønsket å rette søkelys mot og utforske, nemlig ulike former for smerte-rom. Som dere vil se så har kvinnekroppen har fått en særlig plass i denne utforskningen, både dens ytre og indre.
Selve frasen Blod, svette og tårer ble for alvor kjent våren 1940, da Winston Churchill benyttet den i sin første tale som britisk statsminister. Churchill ønsket med talen å samle nasjonen i kampen mot Hitlers fremmarsj i Europa. Talen har senere blitt beskrevet som et helt sentralt virkemiddel, for å holde moralen oppe blant befolkningen gjennom krigsårene og for å etablere en urokkelig tro på seier. Gjennom blod, svette og tårer ville man til slutt vinne frem, og slik ble det også.
Troen på at styrke og kamp vil føre frem og gi resultater har også relevans til denne utstillingen, da overført fra en politisk til en personlig sfære der fysisk og psykisk styrke og kroppens overlevelsesevne står i fokus.
Et eksempel finner vi i en serie på fire torsoer laget av Eva Hoven. Her tematiserer hun hvordan kvinnekroppen endrer seg i løpet av ulike livsfaser. Slike endringer skyldes blant annet naturlige biologiske forandringer, men også fysiske og psykiske påkjenninger som vi utsettes for bidrar til å endre forutsetningene for hvordan kroppen vår fremstår. Slike endringer kan medføre utfordringer og være smertefulle for den enkelte. Som kroppslige eller psykologiske forandringer som oppstår under pubertet, graviditet, fødsel, overgangsalder, alderdom eller i forbindelse med sykdom.
Hovens torsoer skiller seg slik sterkt fra de vi kjenner fra den greske antikkens marmor skulpturer, der kunstnerne gjenskapte kvinnekroppen som idealistisk, ung, vakker, vel-proporsjonert og med en nærmest fløyelsmyk overflate. Hovens torsoer har et ekspressivt formspråk, og hennes valg av materiale bidrar til å bygge opp under tematikken og budskapet hun ønsker å formidle.
Hun arbeider med porselen, som i seg selv innehar en dobbeltsidig karakter som vi kan finne igjen hos mennesket. På den ene siden er porselenet fragilt og skjørt, men på samme tid er det et ufattelig sterkt materiale som kan motsette seg ytre påkjenninger. I tillegg til porselen bruker Hoven sement til å bygge opp torsoene, et materiale som tas i bruk i arkitektur og bygningsstrukturer for å reparere gamle skader eller forsterke bygningsmasse. I dette tilfellet symboliserer bruken av sement at en forstrekning av kroppen kan føre til at den tåler større belastning, og dermed overlever lengre.
Materialbruk er også en viktig del av Anette Rosenbergs kunstnerskap. Et kjennetegn ved hennes arbeider er bruken av overskudds – og naturmaterialer. Bruken av restmaterialer kan sees som en kritisk kommentar til forbrukersamfunnets bruk- og kast mentalitet, med et iboende ønske om å bygge opp og sette sammen en fragmentert verden på ny.
I flere av arbeidene som vises i denne utstillingen har Rosenberg tatt utgangspunkt i rustne, bølgeslåtte og bearbeidede metallteiner, funnet langs strendene der hun bor. Teinene har dannet et formalt utgangspunkt, og en begrensende ramme for installasjonene. Ved bruk av materialer som lakserosa sateng, sort lakksoff og brunt lær, skaper Rosenberg former med assosiasjoner til kroppen, til dens indre organer, og til hud som strekkes og tøyes. Assosiasjoner til smerte skapes gjennom metallrammene som de myke tekstilobjektene vikles inn i, og gjennom bearbeidelsen av tekstilene som stedvis sys med kirurgiske sutursting. Slik sier arbeidene noe om hvordan det livet vi lever i enkelte tilfeller er styrt og begrenset av kroppslig smerte. Et eksempel er arbeidet med tittelen «Grynende helvete», hvor sort lakkstoff presser seg frem i form av kuler og forhøyninger gjennom en glatt, rosa sateng overflate.
Rosenbergs tekstilobjekter føyer seg inn i en lang tradisjon av feministiske tekstilkunstnere, som ønsket å ta for seg kvinnelige problemstillinger ved bruk av nye tekstile materialer. De brøt med en mer tradisjonelle og «høyverdige» materialer benyttet til skulptur, slik som bronse og stein.
Feministiske problemstillinger står også sentralt i arbeidene til Astrid Mørland. Hun tar utgangspunkt i ulike klesplagg, som kjoler, skjorter og bluser, som en erstatning for kroppen. Disse danner motivet i en serie grafiske arbeider, i tillegg til at de er utgangspunkt for flere tredimensjonale både frittstående og hengende skulpturer.
Mørland jobber etter prinsippet «innsiden-ut». Det vil si at kroppens indre gjenskapes og kommer til syne på plaggenes overflate. I Åpent hjerte ligger eksempelvis et blått hjerte over fremsiden av kjolebrystet. Med en slik tilnærming tematiserer Mørland at kroppen speiler vår indre tilstand, og hvordan vi har det. Om vi er syke, har ubehag, eller bærer på sterke følelser så kommer det også til syne på overflaten.
Denne forbindelsen mellom det indre og det ytre formidles tydelig i arbeidet med tittelen Hommage a Frida Kahlo. Her har Mørland latt seg inspirere av et av Frida Kahlos mange selvportretter, A few small nips, der hun ligger forvridd i en seng med flere kutt på kroppen. Arbeidet har blitt sett som et uttrykk for et smertefullt kjærlighetsforhold, mellom Kahlo og den meksikanske kunstneren Diego Rivera. Mørlands Hommage til Kahlo består av en hvit skjorte, bygget opp ved bruk av kvadratiske hvite tekstillapper. De kan gi assosiasjoner til sykehusenes kompresser. Hver og en lapp har en brodert blødende rift, som henspeiler på Kahlos mange smertefulle kutt.
Avslutningsvis vil jeg vende tilbake til utstillingen tittel Blod, svette og tårer. Denne frasen har ikke blitt brukt bare av statsmenn, som Winston Churchill, men også av poeter i beskrivelsen av prosessen med å skape kunst. I en slik sammenheng viser den til at det å skape i seg selv er forbundet med smerte, og at det å skape er noe som koster noe for den som ønsker å formidle eller vinne frem med et budskap.
Å utforske og gå inn i et tema som smerte-rom, må også ha kostet de tre utstillerne noe, og arbeidene deres bidrar til å løfte frem nye forståelser og perspektiver på denne tematikken.
