"HÅP"​ har jeg valgt å kalle denne utstillingen. Med en slik tittel ønsker jeg å sette søkelyset på alle de mennesker som vokser opp i en verden med krig. 
Jeg vil rette en stor takk til Nelly, Lene og Gerda som inviterte meg inn for å vise noe av mitt Kunstnerskap her ved Bruuns Hjørne. 
Vi ble kjent da jeg hadde mitt residency ved Guldager gård for et år siden.
Jeg hadde aldri brent ved hjelp av Raku metoden før. Nelly tok i mot meg med åpne armer og delte hennes kunnskaper gledelig med meg. Jeg har siden fått min egen ovn og har stor glede av Raku som utrykks form. 
 
Jeg tok min kunst utdanning ved MFAH Glassell School of art i Houston Texas. Skolen er en studioskole tilknyttet Museum of Fine art. 
Houston har et rikt museums distrikt. Noe som er en gave for kunst elskere og ikke minst kunst studenter.
Skolen tilbyr et rikt tilbud av kunst former og har tilgang til kunst i verdensklasse til en hver tid.
Da jeg skulle begynne på mitt fjerde år, og spesialiserte meg, falt jeg pladask for skulptur og da menneske hodet som sådan.
 
I løpet av mine 11 år i Houston Texas, hadde jeg en tid mitt studio og arbeidsplass ved Sawyeryards Studios. 
Det var 400 studioer med kunstnere innenfor alle sjangre. Vi hadde felles markedsførere og felles arrangementer. Vi hadde et nedslags felt på 8 millioner Houstoniens som viste at hver andre lørdag i måneden var studioene åpne for visning og salg. 
Jeg føler meg veldig privilegert som får muligheten til å oppleve disse kontrastene som USA og Norge representerer. 
Råheten i materialene som stor-metropolen Houston representerer, kontra naturens egen slitasje som oppstår på Jølle på Lista hvor vårt nye paradis på jord befinner seg. 
For meg ble dette et skifte fra det ekstreme menneske skapte i Houston, til det naturlige skapt av evolusjonen i naturen på Lista.
 
Ansiktet har vært mitt språk i en 10 års periode. Ansiktene endrer seg i takt med tiden. Jeg arbeider med menneske hodet som en fri form som blir til mens jeg modellerer.  Jeg uthuler og jeg glaserer. Det er et ni tidig arbeide, som kan ta opptil flere måneder å gjennomføre før jeg blir fornøyd. 
Ansikts uttrykkene blir alle ulike. De taler sitt eget språk. 
De er stort sett laget av porselen. 
Ved å bruke porselen som medium, ønsker jeg å få en påminnelse om styrken som bor i oss alle. Men også hvor sårbare vi er. 
Porselen tar vare på pigmentet i glasuren på en fremragende måte.
Jeg har fokus på glasuren som kan forsterke stemningen i ansiktet. Jeg brenner ofte flere ganger for å oppnå en ønsket effekt.
Glasering av skulpturene mine står sentralt i mitt kunstnerskap. Jeg finner inspirasjon i naturen jeg vandrer i. 
 
På naturskjønne Lista, som ligger på sørvest kanten av Norge, ligger vårt paradis og inspirasjon. Det er en gammel skysstasjon fra 1803. Det fantes en slik stasjon med jevne mellomrom opp kysten av Norge. Avstanden mellom dem tilsvarte hvor langt en hest kunne gå en dag. De kunne bytte hest eller sove over og få seg et måltid.  Vi ønsker å bringe denne tradisjonen til en viss grad videre, men bytte ut hesten med kunsten.
 
Min mann, Ståle og jeg ønsker å invitere inn kunstnere og andre kreative til utveksling av kunnskap og inspirasjon.
På Lista arbeider tiden kontinuerlig med å farge naturen. Naturens påkjenninger, endrer teksturene ved hjelp av tid.
Det overfører jeg til naturens og menneskets erfaringsgrunnlag. 
Hodene mine får lagvis glasur som speiler menneskets erfaringer. Erfaringene endrer seg i takt med alder, og endrer menneskets blikk på omgivelsene. 
 
Jeg har studioet mitt på Odderøya i Kristiansand. Her former jeg og tørker jeg. Og jeg har plass til å spenne opp store lerret. 
Odderøya er et sted hvor kunstnere i Kristiansand har studioene sine. Det er et gammelt militært område.
Jeg har glaserings Studioet mitt og ovner hjemme i huset vårt. Huset har vi overtatt etter mine besteforeldres. 
Min bestefar var en kreativ mann med mange oppfinnelser på sin samvittighet. 
Så jeg har fått muligheten til å utvide hans gamle verksteder i kjelleren. Her glaserer jeg og brenner jeg mine skulpturer. 
Jeg finner det praktisk å skille prosessene, også av helsemessige årsaker, da glasuren har mye giftstoffer som til stadighet må vaskes bort.
 
Jeg eksperimenterer med ulike brenne metoder. 
Jeg lærte som tidligere nevnt Raku for første gang her av Nelly. Det har blitt en av mine favoritter, da det er en meget effektfull påføring av glasur, som du ser resultatet av innen kort tid. Raku er noe jeg virkelig brenner for. Det er litt rigging og lite tid før en ser resultater av vakre glasurer.
Men min erfaring er, at det er som å kjenne en god venn på gode og dårlige dager. Vind, temperatur ute, glasur, leire, tid, alt spiller inn på et godt resultat
 
De små hodene i porselen er blitt en av mine favoritter. Jeg kan få frem helt unike ansikts uttrykk, lite material bruk, og vakkert å display hvor som helst. Jeg har dem ved sengen, badeværelse over alt hvor jeg ønsker en samtale.
Vi er et team på 10 stykker som brenner en anagama ovn en gang i året.
Det tar 5 dagers forberedelser og 5-7 dager å brenne. Vi satser på en topp temperatur på 1300 grader.
Denne har fått en deilig glasur i anagama ovnen, da den har ligget dekket av aske. Asken smelter ved ca 700 grader og blir magisk. De ander små hodene, har fått en rosa nyanse fra skjell de har ligget på. Salt og kalsium i skjellene gjør at porselen blir porøst på overflaten. Litt krakelerings effekt. 
 
Nå tar jeg et alvorlig hopp. 
En stor kontrast fra min trygge verden til en helt usikker fremtid til så mange barn i den samme verden.
Prosjektet ble påbegynt da Israel invaderte Palestina.
Det var et stykke ut i invasjonen, da det var et sterkt rop om hjelp fra det internasjonale miljøet, at det måtte komme en våpenhvile slik at barna ved Al Aqsa-sykehuset ikke skulle dø på grunn av at generatorene ikke hadde drivstoff til å generere oksygen til kuvøsene. 
De trengte bare drivstoff for å overleve. Drivstoff som ble stoppet på vei inn i Gaza.
Min første tanke var, det vil bli våpenhvile i morgen.
Det ble ikke våpenhvile,
og babyer døde.
 
Det gikk veldig inn på meg og jeg begynte å forme baby kropper av porselen, som igjen symboliserer noe delikat, men likevel sterkt. Jeg ønsket å brenne det ved hjelp av en liten kull fyrt ovn som når 1300 °, men den kollapset under det voldsomme snøværet. Jeg måtte ta til takke med en elektrisk ovn.
For å få noe av det samme råe uttrykket, valgte jeg å bruke oksyder i brenningen og blekk etterpå.. 
De er merket med kjente barnegodnattsanger.  Jeg, og mange med meg er vokst opp med en tro på menneskeheten.
At som barn vil vi alltid være beskyttet. 
Men denne gangen ei. 
Ingen ansvarlige voksne, og heller ingen allmektig Gud av noe slag, beskyttet disse barna.
  
Vi ser ansiktene til så mange barn rulle på nyhetssendingene.
Ansikter uten en røst som allikevel bærer et budskap frem til oss. Ansikter som sier så mye, uten å gi en hørbar lyd.
Det må finnes et HÅP om en endring i nær fremtid. 
Store konflikter som rammer så utrolig mange herjer i verden i dag.    
Barna som er de største ofrene, er etterlatt med et stort ansvar for å lede fremtiden
Hva kan vi så gjøre. Vi kan alltid tro på HÅPET. Og tro på at mennesket vil ledes av kjærlighet til sin neste. 
Det tause ansiktet sier så mye. Ved å lage mine ansikts skulpturer, håper jeg på en stadig påminnelse om at vi må ikke glemme de som ikke har et trygt hjem. 
 
Arnulf Øverland, en kjent Norsk forfatter og menneskerettighets forkjemper sa så tydelig, 
«man skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer en selv» 
Jeg kan ikke si meg mer enig. Dersom fler kan tenke som han, er det et HÅP for fremtiden.
Anne Frank skrev fra sitt trange skjule sted 26. mars 1944
«Hvor vidunderlig er det ikke at vi behøver ikke vente, vi kan begynne nå i dag og gradvis forandre verden».
 
Baby tøy laget jeg for å forsterke følelsen av hjelpeløshet og behov for beskyttelse. De er dyppet i porselens slip og papir blanding. Farge pigmentet er jern fra knappene i tøyet. Ved brenning kom kuløren frem og forsterket mitt budskap om det hjelpeløse barnet som trenger beskyttelse. Baby tøy kan ofte sette i gang følelser hos oss og kan være med å symbolisere HÅPET.
 
Nå har jeg snakket litt om hva som driver meg, og jeg må legge til at jeg har en sterk rettferdighet sans, som gir meg til stadighet en dårlig samvittighet. Jeg klarer ikke føle opp, å hjelpe så mye som jeg bør, men gjennom kunsten ønsker jeg å bringe ut et budskap om et HÅP om endring.
​
Det var det jeg hadde å fortelle om mitt kunstnerskap. Jeg håper jeg kan være til inspirasjon for noen her i dag. Spør meg gjerne om verkene mine. Jeg vil være her utover dagen. Tusen takk for dere tok tid til å høre på meg om min lidenskap.