ingrid juul moe

​LISE SCHØNBERG  OG EVA CECILIE HOVEN
Utstilling i GALLERI GULDBRANDSEN  
Åpning 11 juni 2022
Åpningstale:
 
Et av Lises verk på utstillingen heter:
«Boks med hemmeligheter»
Det vi møter inne i dette her er et hus med hemmeligheter.
Vi utfordres,
 alle sanser skjerpes når vi trer inn i dette hus, i disse rom, 
Ut kommer vi undrende, lattermilde, forbauset, berørt, nysgjerrige, kanskje med en fornemmelse, en anelse om noe av livets hemmelighet.
Huset dirrer av menneskelige muligheter, av uttrykk og inntrykk. 
Som om et fyrlykt er tent i småbyen
med lys som strekker seg 360 grader rundt, og stråler hvor langt som helst.
Som om byen ble større.
Det ble nettopp sagt om en annen åpning som finner sted i dag, det nye Nasjonalmuseet:
 at det er et humanistisk prosjekt, mangfoldet, et sted for alle. 
Det kan man i sannhet si om dette huset og denne utstillingen også. Utstillingen føyer seg fint inn i markeringen av pridemåneden juni.
 
Det er Lise Schønberg og Eva Cecilie Hoven som åpner utstilling, men de er blitt tre,
Tatjana Lars Kristian Guldbrandsen er selvsagt sterkt tilstede i andre etasje, men er også del av utstillingen her. 
Da Lise oppdaget at hun skulle stille ut i samme hus som Tatjana Lars Kristian kom minnene tilbake fra besøk i hennes verkstedet i slutten av syttiårene og hennes fascinasjon for Lars Kristians kunstneriske uttrykk, det sterke uttrykksbehov, også det grenseoverskridende. 
Flere av hennes arbeidene på utstillingen er laget nylig, inspirert av maleren fra Hitra. 
Tatjana Lars Kristian kledde seg av og til som sitt forbilde Pippi langstrømpe, og i utstillingen finner dere i et smykke Lise har laget til minne om Tatjana Lars Kristian, og med takk for inspirasjonen, Pippi i et anheng, låsen er ei sølje fra 1700 tallet, et sakralt symbol som sier noe om spennvidden i menneske og i Tatjana Lars Kristian.
 
Lise ble invitert til å stille ut i Flekkefjord Kunstforening, og Lise inviterte med seg Eva.
Jeg mener kunstforeningen fikk et scoop!
 Her blir det liv i sommer.
De to har en del felles, og kler hverandre på en fin måte i all sin forskjellighet. Begge er fortellere, formidlere av en historie, et budskap. De er bereiste, er begge inspirert av det afrikanske kontinent, har stilt ut rundt om i den vide verden og er svært profesjonelle. I Lise og Eva`s  verk finnes et dypt alvor bak det som tilsynelatende kan virke lekent og noen ganger lettvint,
 hvilket det ikke er. 
Det er lang erfaring og en tydelig og sterk kunstnerisk evne som styrer det som blir til.
 Intuitivt med presisjon!
 Dessuten elsker de begge jobben sin, kunsten. 
De er kunsthåndverkere sier de, men hva er nå det? En gang het det brukskunst, i vår ungdom endret vi navnet til kunsthåndverk. Men tiden har gått og grensene mellom billedkunst og kunsthåndverk er uklare. Det vi møter i utstillingen er skulpturer, objekter, noe kan brukes, noe ikke. En skål, et armbånd kan likegodt være en skulptur.  
Det tydeligste i begge etasjene i dette huset, hos alle tre,
 er leken.
Det lekende mennesket. Kanskje en av de viktigste egenskaper vi mennesker har. At leken er av avgjørende betydning for barns utvikling vet vi. Men her er noen som har fortsatt leken. Utviklet den til sitt redskap, sin lyst og sin skaperevne.
Kjennetegn på lek er at en går inn i en tilstand hvor en kan kjenne at en flyter, at tid og rom opphører og en opplevelse av hengivelse og lykke trer inn, nærhet til følelser og skaperkraft har ikke grenser men muligheter.
Mange har sagt mye om lek. Men disse tre kunstnerne kan leke. Det betyr som sagt ikke noe lettvint, tvert i mot.
 Lek er dypt alvorlig, en kilde til dypet i oss selv, «Den alvarsamme leken» skrev Hjalmar Søderberg
og når det blir kunst av det formidles det videre til oss. 
Vi blir med på leken.
Husker dere?
 Vil du være med på leken?
 
Så,
Hvem er de disse to?
EVA  kjenner jeg ikke, men noe har jeg lest meg til og jeg har snakket med henne. Men viktigst, jeg ble berørt av hennes kunst. Hun er fra Kristiansand delvis vokst opp i Afrika, ble sykepleier og squash-spiller før livet tok en sving.
En av svingene var at hennes mann fikk jobb i Houston, Texas.
Her utdannet hun seg på Glassell Scool of art i fire år og ble en del av et pulserende kunstliv. Hun forteller at hun hadde studio i et kunstnerkollektiv i et industriområde , 
det må virkelig ha vært stort for det rommet ca 400 kunstnere. Her var det utstillinger, visninger og samspill av folk som løftet hverandre og ville spille hverandre gode. Hit kom gallerister, kuratorer og nettverk oppsto.
Janteloven var en lov ingen kjente til, presiserte Eva, en av hennes viktige erfaringer hun nå tar med til Kristiansand, og nå til Flekkefjord etter 11 år i Unaiten. 
På denne utstillingen viser hun skulpturelle hoder i porselen og brent leire.
Eva sier selv om disse:
«Denne serien som jeg har kalt "Human Nature" er min personlige refleksjon over hvordan hjernen vår som mennesker påvirkes av omgivelsene våre.
 Ved å bruke forskjellige leire og lagvise glasurer kan jeg oppnå et bredt spekter av farger i varierende grad av kontrast. I tillegg bruker jeg mange ansiktsuttrykk og overdriver ofte trekk i et forsøk på å skildre mangfoldet av og i mennesker og deres tankeprosesser. Jeg håper jeg formidler ideen om at hvert individ er unikt avhengig av deres personlige erfaringer.»
Jeg blir berørt av disse skulpturelle hodene. Det er uttrykk for inntrykk, for bruke utstillingens tittel som speiler seg i skulpturene. De er lekne og dypt alvorlige på samme tid. De viser det mangfold av følelser og identiteter og hvordan det endrer seg etter hva som hender oss, våre erfaringer og omgivelser.
som om det indre livet presser seg ut blir synlig. 
 På utstillingen viser hun også krukker, keramiske skulpturelle urformer i høybrent leire inspirert av natur, av fjellformasjoner, av jord og ild.
 Et besøk Evas hjemmeside viser et stort spenn i utrykk. 
Natur er en gjennomgående inspirasjon, men også et tydelig engasjement i samtidens hendelser og politikk.
 
Lise
Livet tok en sving også for Lise.
Hun var gullsmedattera med svennebrev og en fremtid i butikken i Markensgate.
Så møtte hun Grete Nash, keramikeren og tekstilkunstneren Else Marie Jakobsen. De så kunstneren i gullsmeden, og de så rett.
Jeg kom tilbake fra vårt år i Flekkefjord i 1973, og vi ble alle en del av pionertiden i Kristiansand for etableringen av kunsthåndverket, verkstedsutsalg, festningsutstillinger, alt med ungdommelig glød og optimisme.
Lise fikk sitt første verksted i 1976 i Påsebyen Kunsthåndverk i Skippergata. Det var her Lars Kristian Guldbrandsen kom på besøk.
Han blandet seg inn i Lises livsvalg. Hun fikk brev fra ham. Noen ser vi i utstillingen. Her kan en lese:
 «Jeg sier deg at butikken er bra, men du må skape for du er kunstner med ånd. Fortsett - viktigere enn butikk» 
Det som kjennetegnet Lise allerede da var en enorm arbeidskapasitet, hun byttet ut bissniss i farens forretning mot det usikre liv som kunstner, og hun viste til fulle at hun også var i stand til å tjene penger. Vi var jo kvinner i tidlig søttiårene og mange mente vårt arbeid var å regne som hobby.
Men den gang ei.
Å se på Lises CV er et eventyr. Å lese Franch Falks, beskrivelse av Lises karriere som kunstner i forbindelse med hennes store utstilling på Sørlandets Kunstmuseum er helt utrolig. Her og nå er det umulig å summere opp hennes meritter, bare stoppe opp med noen som illustrerer hennes arbeider og engasjement.
Lises samfunnsengasjement er stort, og det å bruke smykker som politisk kommentar er har hun gjort ofte. Jeg siterer fra Frank Falck.
«I mai 1988 opplevde Sørlandet plutselig en dramatisk oppblomstring av planktonalger langs kysten.  Fisk døde, og kråkebollene forsvant. For en kunstner som i mange år hadde tematisert nærheten til havet, var dette også en katastrofe. Som en reaksjon skapte Schønberg flere arbeider. I halssmykket Algelaget (1988) kombinerer hun tre fiskebørster med et anheng i form av en stim av ulike typer fisk i sølv. Hun laget også et armbånd av samme type fiskebørste med tørket tare og en laks i sølv. Børstene henviser til behovet for rensing, noe den tette, hvite busten er et tydelig uttrykk for. Ved hjelp av smykkene retter hun samtidig oppmerksomheten mot kritikkverdige forhold i samfunnet, som truer livet i havet og til syvende og sist, vår egen eksistens. Et armbånd av kråkeboller så også dagens lys.»
 
Hun har bodd og bor flere steder, Ghana, i Sør Afrika, i Spania og ikke minst i skjærgården og selvsagt i Kristiansand.
En verdensdame med tean i tanga tror jeg jeg vil karakterisere henne som.
Da mener jeg også en som feires, flyr høyt, får stipender, får prestisjefulle oppdrag og omtaler, viktige innkjøp av museer og samlere, en av samlerene er blant annet dronning Sonja, 
Likevel, jenta har alltid tean i tanga.
Det er ikke edelstener og gull som preger Lises smykker, hun er en Espen Askeladd som finner alt mellom himmel og jord på sin ferd og gir det et utrykk i smykker og skulpturelle objekter. Alt fra inntørka padder og mus, insekter og ikke minst krabber og hummer. 
Eller som i en lysestake med tittel «Hoftedysplasi» på utstillingen hvor hun bruker sin egen hofteprotese. Det kan muligens gi noen assosiasjoner her i byen.
Tatjana Lars Kristian sa ofte, «en kaffemaskin er ikke bare en kaffemaskin». Noe som på alle vis treffer Lises syn på verden. Hun setter sammen og ser alt rundt seg som mer enn det tilsynelatende er, det er en kilde i alt hennes skapende liv og verk. 
Så den som vil kan kjøpe seg en brosje av en kaffemaskin i dag kan få en som ikke bare er en kaffemaskin.
Og i akkurat dette, det vi ser omkring oss, om det er aldri så hverdagslig, er så mye mer enn det det tilsynelatende er for meg noe av nøkkelen til Lises kunst. Hun ser bakenfor, og forbi, leker og åpner.
 
Det er så utrolig mye å si om Lise. Den mest generøse kollega jeg har. Alltid oppmuntrende, alltid parat til å løfte andre.
Der er det ikke mye jantelov, Eva!
Jeg lar Tatjana Lars Kristian avslutte beskrivelsen av henne fra et av brevene:
«Jeg sier spennende, et spennende barokt uttrykk. HURRA! – og noe til, du er kunstner med det skapende i deg. Du setter tinge mot hverandre slik at noe skjer, et fantastisk kunstverk, det nærmer seg skulptur. Fortsett!»
Nå er utstillingen deres. Flekkefjord kunstforening har gjort en viktig jobb ved å fange disse to kunstnerne og derigjennom skape en helhet av Galleri Guldbrandsen. 
Som Karin Hindsbo sa i morges til NRK om Nasjonalmuseet, vil jeg si om dette huset.
Det er et skattkammer et wunderkammer. 
De små skattkammere er like viktige som de store. Vi trenger dem rundt omkring i det ganske land. 
Gratulerer Lise og Eva.
Gratulerer Flekkefjord Kunstforening.
 
 
Ingrid Juell Moe

---

---

"inntrykk og uttrykk"  11 juni 2022